Én måned i Bangladesh
Det har allerede gått en måned siden mannen min og jeg pakket koffertene og flyttet ned til Bangladesh. Her skal vi være til sommeren for å studere språk, være tettere på Kompis-prosjektene og Normisjon Bangladesh.
Og wow for en måned det har vært. Det blir mye innkjøring og mange spørsmål når man flytter til et helt nytt land. Hvor handler vi? Hvordan kommer vi oss til butikken og andre steder? Hvor kan vi finne en kirke? Hvordan skal vi bli kjent med folk? Hva skal vi egentlig betale sykkeltaxiene? Hvor kjøper vi dyne og tørkestativ? For ikke å snakke om; skal vi drepe kakerlakkene i leiligheten, eller kommer det bare flere da? (de skal forresten drepes, beklager til sarte sjeler).
Språk
Vi var heldige og fikk overta en leilighet der det allerede hadde bodd noen nordmenn før oss. Vi har fått god hjelp fra dem og andre Normisjonsfolk i Dhaka. Det har vært en stor trygghet og gjort at vi har kommet oss raskt på plass, tross mange spørsmål. Vi har kommet i gang med språkundervisning og kan nå kommunisere med sykkeltaxi-sjåførene så vi kommer oss hjem (og ikke betale trippel pris), vi kan bestille oss kaffe på kafe, og si noen småfraser. Det blir mye latter når vi stotrer frem at vi vil ha te med melk og sukker, men vi møter en enorm velvilje fra Bangladeshiene når vi i det minste prøver å snakke litt på bangla.
Roligere tempo
I tillegg til å bli kjent i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, som er vår base, har vi også fått en tur opp til Sylhet-regionen. Her ligger de 17 skolene og to av internatene som Kompis støtter. Å dra til Sylhet er nesten som å dra til et helt annet land, eller du kan forsåvidt sammenligne det med å dra fra Oslo sentrum til Lofoten. Bare med litt mindre fjell, fjord og ren luft. Poenget er; her er det vakker natur, færre mennesker og et roligere tempo.
Det blir mye latter når vi stotrer frem at vi vil ha te med melk og sukker, men vi møter en enorm velvilje fra Bangladeshiene når vi i det minste prøver å snakke litt på bangla.
Johanne Dirdal-Gustad
I Sylhet jobber Normisjon mye med ulike folkegrupper, og vi fikk besøke to Khasi-landsbyer og en Santali-landsby som ligger i en av de berømte tehagene. Selv om jeg har besøkt landsbyer tidligere på mine to tidligere besøk til Bangladesh, så blir jeg like varm om hjertet når jeg får se de bekymringsfrie barna som løper rundt i slippers og spiller fotball, de gamle konene som bare har lyst til å hilse og takke for at vi kommer, tebesøkene i hjemmene, med så utrolig god te og hyggelig selskap, og fellesskapet vi ser de har i landsbyene. Det er en annen rytme i landsbyene enn i hovedstaden. Akkurat det er jo ikke så annerledes enn i Norge.
Invitert i bryllup
Vi møter en enorm gjestfrihet i Bangladesh. De er så gode på å vise at de setter pris på at vi kommer, er generøse med å varte oss opp og inkludere oss. Vi er for eksempel blitt invitert i bryllup til dattera til læreren på den ene skolen vi støtter. Fordi vi tilfeldigvis var i landsbyen noen uker i forveien. På fredag skal vi kle oss opp og ta med oss hele misjonsturgjengen til Acta og reise i bryllup. For her er alle invitert. Gjestfriheten stopper likevel ikke i landsbyene. Dette gjelder både i landsbyene, men faktisk også i byene. Dette gjør at vi lettere får bli kjent med folk også. Blant annet har vi noen naboer som jeg fikk tipset om at kanskje visste om en god skredder (skal jo tross alt i bryllup). Vi banket på døra for å bli sendt riktig retning, endte opp med å bli invitert i teselskap, få bli kjent med familien som bor under oss, leke litt med barna, og ikke minst bli fulgt til skredderen og få hjelp til å kommunisere der. Selvfølgelig endte det også med en stående invitasjon til å komme innom på te eller middag, og vi måtte bare ta kontakt om det var noe vi trengte. Denne gjestfriheten håper jeg jeg klarer å ta med meg tilbake til Norge.
Det har vært en innholdsrik måned, og jeg tror vi bare har fått en liten smakebit på alt vi skal få oppleve de neste månedene. Vi er fulle av forventninger og gleder oss til flere menneskemøter.
Enn så lenge gjelder det bare å si Abar dækha hobe! (på gjensyn!)
