Fire måneder i Bangladesh

Etter fire måneder i et land langt unna, er det fint å ta en pustepause og mimre litt over hva vi har fått være med på.

Det å skulle oppsummere de siste fire månedene i Bangladesh, er vanskelig. For snakk om fire måneder fullproppet med inntrykk og opplevelser. I månedsskifte februar/mars fikk vi besøk av en gjeng spente deltakere på misjonstur fra Acta. De kom på et tidspunkt da vi var litt slitne. Det var mye å gjøre, alt var fortsatt ganske nytt mens vi samtidig prøvde å komme oss på plass i hus og jobb.

Men wow for en velsignelse det ble å følge denne gjengen på tur!! Å få oppleve Bangladesh på nytt gjennom deres øyne, og se fasinasjonen, som jeg kjenner igjen fra jeg var her første gang selv i 2022, var skikkelig stort. Det at det kom ni unge voksne fra Norge for å se og være med på det Gud gjør her nede var ganske så stort.

Vi koste oss som reiseledere, sammen med Elina som var reiseleder fra Norge, og hadde en skikkelig fin uke sammen. Vi fikk feire gudstjenester i landsbyer, hjulpet til med oppussing på internat og snakket med masse fine barn og ungdom tilknyttet skolene vi støtter og menighetene vi samarbeider med. Vi ble også invitert i et bryllup til datteren til en lærer på en av skolene våre. Det var stort å få være med å feire dagen med alle de lokale og vi fikk danse, synge og spise masse god mat sammen.

Det at det kom ni unge voksne fra Norge for å se og være med på det Gud gjør her nede var ganske så stort.
Johanne Dirdal-Gustad

Noe av det største mange av oss satt igjen med var likevel det å feire gudstjeneste sammen, hvor vi sang de samme sangene – vi på norsk og de på khasi. Gud gjør ikke forskjell på folk, og er like til stede i Norge som i Bangladesh. Det å synge de samme salmene på ulikt språk ble et ekstra fint bilde på det. Har du lyst til å høre litt mer fra en av deltakerne, så har Cornelia skrevet et fint reisebrev med sine inntrykk av turen. Det kan du lese HER.

I påsken fikk vi besøk på nytt. Denne gangen fra Jamina i Amigos, som hadde med seg mannen sin (som begge også er gode venner av oss), og i tillegg kom søsteren min på besøk! Det var med stor stas at vi fikk vise de rundt i Dhaka, ta de med opp i landsbyene i Sylhet-regionen, og vise frem skolene og internatene våre! Jeg gleder meg til å se hva som dukker opp på Amigos-filmene fremover, og det bør du også gjøre!

I påsken fikk vi besøk av Jamina i Amigos, som hadde med seg mannen sin Martin.

Gud gjør ikke forskjell på folk, og er like til stede i Norge som i Bangladesh.
Johanne Dirdal-Gustad

En av landsbyene vi besøkte var Putichora. For å komme dit måtte vi gå i en time gjennom en tehage og jungel – mye var oppoverbakke i solsteika. Turen til Putichora viste oss hvor sårbare disse landsbyene er. Det hadde vært et kraftig regnfall natten i forveien, som gjorde at stien vi egentlig skulle følge hadde regnet bort og blitt til en bekk. Den planlagte reiseveien måtte dermed endres, men vi fikk god hjelp av lokale helter som hadde gått en time for å møte oss, for så å bruke en time på å følge oss tilbake.

På en fjellrygg ligger det tre landsbyer på rekke og rad, og Putichora er landsbyen i midten. Her har Normisjon en barneskole, som både Kompis og Amigos støtter, med hele 95 elever! Kapasiteten er sprengt, og klasserommet overfylt, men det er en vanvittig glede hos barna som får lov til å gå på skole hver dag. Besøket i Putichora havnet også på nasjonaldagen til Bangladesh, 26. mars, og vi fikk dermed være med på feiringen, og se hvordan de gjør det her. Overraskende likt vår 17. mai-feiring med is, konkurranser, sang og dans, bare uten 17. mai-tog.

Vi har fått kjenne på hetebølger og regnskurer. Og vi har blitt kjent med noen som vi litt tilfeldig ramlet over, men som nå er blitt skikkelig gode venner.
Johanne Dirdal-Gustad

Vi har ikke bare hatt besøk de siste fire månedene. Vi har også kommet inn i jobb- og kontorhverdagen, fått oss nye kirkerutiner med kirketid på fredager. Vi har fått kjenne på hetebølger og regnskurer. Og vi har blitt kjent med noen som vi litt tilfeldig ramlet over, men som nå er blitt skikkelig gode venner. Vi har rett og slett fått oss en hverdag her nede, som er ganske ulik den vi har i Norge, men det er en hverdag. En hverdag vi har blitt glade i.

Nå er det bare to små måneder igjen, før vi vender snuta tilbake til Norge, og alt som er nært og kjært. Men det er også bare to små måneder til vi skal forlate Bangladesh, og alt som er blitt nært og kjært her. Borte bra, men hjemme best sies det. Vel, vi har fått oss to ‘hjemme’, og nå skal vi nyte de siste månedene med hjemme her, før vi kan klemme litt på familie og venner hjemme i Norge.

PS og liten oppdatering på kakerlakkene til slutt: I sist reisebrev skrev jeg om at jeg hadde lært å drepe kakerlakkene, og det er en nyttig egenskap for de har kommet på besøk i både tide og utide (mest utide). Etter en liten kakerlakk-invasjon under EID i april (hvor jeg også var alene hjemme!) fikk jeg nok, og fikk endelig lagt ut litt gele (pen måte å si gift på ikke sant?) og nå har vi nesten ikke sett noen kakerlakker på flere uker!!! Det må være lov å rope hurra over.